I dag var det opp enda tidligere, ble hentet 07.30 av Emma, Adolfus og Emmanuel.
Dagens tur gikk til Vartiker, den skolen vi har støttet lengst. Der har vi også 60 elever som får skolepenger, uniformer og sko, sekk med skolebøker og skrivemateriell. Skolen har også fått solceller og skolebibliotek.
Emma kunngjorde også her at vi kan øke antal elever fra 60 til 100. Dette gjøres med å være litt oppfinnsom med hvordan vi forvalter utstyr og uniformer, alle trenger ikke alt nytt hvert år!
Vi skal fornye avtalen med skolen mens jeg er her med tre nye år med støtte til barna, vedlikehold av solcellene og videreutvikle biblioteket.
GHTAC driver langsiktig utvikling i samråd med innbyggerne og jeg var spent på hva de ville fortelle om hvorledes de har opplevd de første årene!
De kjenner oss etterhvert godt og i dag var det mange som tok ordet og fortalte litt om sine liv, både barn og voksene. Det er mange forferdelige historier fra krigen, om fattigdom og å miste sine foreldre i krig og til Ebola.
Det utrolige er hvor optimistiske, vennlige og livskraftige de er midt i alt dette.
Både barna og foreldrene ser skolegang som en mulighet til en bedre fremtid og drømmer om å bli ingeniører, leger, lærere, advokater og politikere og uten videre støtte vil ikke dette være mulig.
Jeg blir veldig rørt og beveget over deres fremtidshåp for seg selv og landet deres og gleder meg til å fornye avtalen slik at vi kan være med å løfte dem frem. Dere som skal være med hit på neste tur har virkelig noe og se frem til!
Idrett og glede er en viktig del av et godt miljø for læring og også her hadde vi stavekonkurranse, denne gangen guttene mot jentene som endte i en knusende seier til jentene. Det hele ledet av Adolfus med minst like stor energi og innlevelse som i går!
Premiene ble utdelt av en av lederne i "foreldre rådet"!
Etter stavekonkurransen ble det også her utdelt Giving Hope to a Child lagdrakter, baller, pumper og dommerfløyter til stor jubel.
Vi fikk to forrykende kamper, denne gangen med en meget engasjert og dyktig kommentator!
Det er imponerende å se dem spille barbeint på grusen, ikke helt som i Norge dette!
Er dette begynnelsen på GHTAC cupen eller ligaen?
De minste som ikke fikk være med å spille fikk en litt annen opplevelse til deres store glede, deres første SELFIES!!
Fra et tropehett Liberia på min favoritt restaurant i Monrovia.
Rolf
Comments